Da er vi endelig på plass i Røst! Selv om prosessen fra ide til virkelig å være har vært relativt kort, er det godt å være her nå. Jeg så stillingen som prosjektleder innen næringsutvikling i landbruk utlyst på nettet 26.juni og søkte den 28. samme måned. Intervju var den 3.august og jeg besøkte så Røst og skrev under kontrakt 14 dager senere. To uker etter det igjen hadde vi pakket ferdig og sendt innboet vårt med flyttebil og bodde noen dager hos gode venner i Østfold mens jentene mine gjorde ferdig siste dagene på skolen og jeg avsluttet arbeidsforholdet mitt hos NAV. Og jeg får ikke sagt det nok hvor fantastiske kolegaer og leder jeg hadde der! Kommer til å tenke på dere ofte, både hver gang jeg ser gavene fra dere og trolig hver gang jeg ser NAV logoen.


Vi kjørte min trofaste MMC Lancer fra Fredrikstad til Røst i utrolig vakkert vær hele veien, og fikk overnatte hos venner i Hamar, var på hotell i Steinkjer og så hos min kjære bror Johannes i Leirfjord i Helgeland siste natten. Derfra kjørte vi så til Bodø, hvor vi tok ferge til Røst.

Flere detaljer fra disse overnattingene kommer senere i bloggen, med bilder som min datter Rakel på 15 år tok på veien, så det er bare å glede seg.

Fotografen har også egen blogg: http://rakelskos.blogspot.com/  hvor hun har lagt ut noen bilder fra veien oppover.

Vi hadde fått tips fra Røst om at klassen til min yngste datter Julia også skulle være på båten da de var på vei hjem fra leirskole. De var aldeles hyggelig gjeng med unger (og lærerinne) som tok hun i mot med åpne armer. Da vi ankom Røst ble vi tatt i mot av kommunens representant med fru, som hadde med både blomst og gave. Hjemme i huset vi nå skal bo i ble vi tatt i mot av huseierne som hadde blomst og vin til oss, og både hjertelige mottagelser og klemmer. Det er ikke hver dag man blir tatt i mot på denne måten når man kommer til ny plass. Og jaggu tror jeg at flere folk hadde ønsket å bo her om de hadde vist hvordan mottagelsene er. Nå skal jeg ikke være for rask ute her med å si hvordan det faktisk er å bo her, men begynnelsen lover bare godt.

Vi brukte hele lørdagen til å pakke ut og prøve å få orden på alle tingene som ventet på oss da vi kom. Så ble vi bedt på middag hos huseierne som også hadde invitert noen venner som det var meget trivelig å treffe. Da vi kom hjem fra dem sa min sønn Benjamin på 16 år: „Mamma, dette er som å komme hjem. Alle er så utrolig hyggelig og det er ikke mye vanskelig å være sosial blant sånne mennesker.“ Og jeg er hjertens enig.

Når søndagskvelden så kom var vi nærmest ferdige med å pakke ut alt sammen, og klare for å gå på skole og jobb på mandagsmorgenen. Huseier Harald kom og hentet for oss pappeskene som vi hadde laget fjell av utenfor (ca 60 stk), og noen møbler som sto i huset og vi ikke skulle bruke. Han kom så og hentet resten i dag, mandag og han og Benjamin lempet de største tingene ut av balkongen i 2.etg ut i en hjullaster mens jeg var på jobben og jentene på skolen.

Første arbeidsdag gikk med på å begynne å sette seg inn i nye systemer så vidt, begynne å organisere arbeidet fremover og bli kjent rett og slett.

Jeg får bare si det om det er, det er en gørrtrivelig gjeng som jobber på rådhuset.